Julemassakren på Gaza
Det meldes idag om 280 drepte og over 900 skadde etter et israelsk angrep på Gaza-stripen, som en gjengjeldelse av den siste tidens angrep på israelske settlere.
Grenseovergangen til Gaza ble for to dager siden åpnet for humanitær hjelp, noe flere israelske medier tolket som et tegn på et forestående angrep. Dette er nytt, etter at Israel innførte en total blokade av nødvendig drivstoff, forsyninger og nødhjelp 13. november som blant annet førte til at Gazas eneste fungerende kraftverk måtte slås av, og at nødhjelp til 750 000 palestinere ikke kom frem.
Sondre Olsen fra Kristelig Folkeparti har tatt til orde for at et angrep på Hamas er den eneste riktige tingen, og fremhever at Hamas må knuses for å kunne skape ro og orden blant palestinerne. Jeg mener det er viktige karakterforskjeller mellom krigføringen på israelsk og palestinsk side som ikke bare ville gjøre en slik fredsløsning umulig, men også bidra til å forsterke konflikten.
Legger man de faktiske forholdene til grunn, kjemper idag palestinerne for sin rett til å overleve, som står i sterk kontrast til Israels blanding av forsvarskamp og okkupasjonskrig. Metodene som brukes, fra begge sider, er militante og flerfoldige tusen mennesker har måttet bøte med livet så langt. At man i forbindelse med helgens konflikt kan ane en tredje intifada er ikke usannsynlig.
Mens israelittene skjøtter en profesjonelt trenet og uniformert hær med moderne utstyr, sloss palestinerne en geriljakrig og motstandskamp, hvor det å skjule seg fra fienden er det beste våpen. Det ville ikke være mulig for palestinerne å opprettholde en motstandskamp på noen annen måte. Det er også mer utydelige skillelinjer mellom «de uskyldige» og de som aktivt deltar i geriljaføringen. Motstandsarbeid er på ingen måte begrenset til militant aktivitet, og avgrenses heller ikke av tilhørighet til Hamas.
På den annen side er det forståelig at Israel ønsker å beskytte seg mot trusselen Hamas. Men å slå ut Hamas, som rett nok er en stor provokatør, betyr i praksis å slå ut store deler av en befolkning. Hamas har skaffet seg stor tilslutning som et alternativ til det gjennomkorrupte Fatah, med president Mahmoud Abbas i spissen. Det på ingen måte ønskelig at Hamas, med deres fundamental-muslimske program, får politisk makt, men jeg anser det for å være et underordnet problem.
De faktiske resultatene av motstandsarbeidet anført av palestinerne er ganske stakkarslig, og mediene har hittil ikke rapportert om noen tap på israelsk side. Idag kom det frem at Israel henter inn 6 500 reservesoldater, hovedsakelig infanterister og artilleri, noe som tyder på et forestående israelsk bakkeangrep. Dette kan endre dødstallene noe, men stener hjelper som regel ikke mot maskingevær. Dette kan minne om den stakkarslige andreklassingen som til stadighet får fortennene sine slått ut av bølla fra syvende, men som aldri får tatt igjen. I denne sammenheng har det lite å si hvem som startet konflikten, eller hvem det var som sparket først.
For å parafrasere Jackson blir det hele ganske absurd når de voksne kommer for å skjenne på andreklassingen som ligger nede i sølepytten og gulper neseblod: «Hva gjorde du mot Israel, lille venn? Var du truende?»
I forbindelse med motstandskamp vil det være naturlig å trekke frem den nylige, norske debatten om motstand startet av Erling Fossen i Aftenposten for et par uker siden, hvor han blant annet hevder den nye Max Manus-filmen, som portretterer Manus, Sønsteby og Oslo-gjengen under deres aksjoner mot tyskerne under 2. verdenskrig, glorifiserer motstandskampen. Han viser til eksempler hvor motstandskamp har ført til grusomme represalier og gjengjeldelsesaksjoner, og konkluderer med å sette et likhetstegn mellom motstandskamp og dårlig kamp.
Rett nok var den norske motstandskampen av begrenset internasjonal betydning, men alternativet var så meget verre. Den norske motstandskampen mot de tyske okkupasjonsmaktene var på ingen måte noen mer berettiget kamp enn den palestinerne kjemper idag. Dersom de praktiske konsekvenser er at den forbedrer situasjonen med 1 %, er det en kamp verdt å kjempe.
Viktigere var det allikevel at den legitimerte motstandskamp før og nå. Alle har et ansvar for å gjøre motstand mot urett. Dette ansvaret hviler like tungt på begge parter.
Comments