– Krev beskyttelse, tiden for humanitær hjelp er forbi.

Foto: Gudmund Dalsbø (Rødt Grünerløkka)

Siden sist jeg skrev om julemassakren på Gaza har situasjonen på Gaza-stripen blitt kraftig tilspisset. For ikke mange timene siden fikk vi vite at Israel har satt igang en omfattende bakkeoperasjon på Gaza. Ifølge Dagbladet står 10 000 soldater klare til invasjon.

Gaza, som er et område på størrelse med Hamar kommune, har en befolkning på over halvannen million mennesker, hvorav halvparten er barn- og ungdom. Det er disse som møter de dystre konsekvensene av Ehud Baraks og Israels «handling under tvang», som Mihoe kaller det.

Israel har allerede innført en økonomisk blokade av Gaza-stripen. Konsekvensene av dette er en utarming av palestinske levevilkår, noe som vil føre til store økonomiske tap på lang sikt, og økte vanskeligheter med oppbygging av stabile levevilkår. Israels uttalte mål er å «rykke Hamas opp ved roten», og mange, deriblant EU og USA kaller dette for en nødvendig forsvarskrig. Det er sivilbefolkningen som rammes hardest, og det er i så fall en dårlig strategi dersom Israels mål utelukkende er å utrydde Hamas.

Beskyldningene om terrorisme hagler fra alle kanter, og ordet mister raskt sin mening. Palestinerne sier israelittene er terrorister etter å ha okkupert stadig større deler av palestinsk jord, satt opp en folkerettsstridig mur som sperrer dem inne, for så å blokkere alle muligheter for handel med omverdenen, hindre akademikere fra å besøke universiteter i utlandet, holde all nødhjelp ute siden 13. november, fly lavt over boligområder som gjør det umulig å sove, sende porno på alle TV-kanaler hele døgnet, sensurere og sende kritikere av Israel i eksil, slippe bomber som ligner på leketøy, &c.

Israelittene, sammen med EU, USA og ganske mange reaksjonære personer, hevder på sin side at Hamas også er terrorister ved skyte hundretalls av raketter inn mot israelske settlere, sprenge et par busser, og generelt sett være ganske hissige.

I virkeligheten er skillet mellom «terrorist» og «good guy» ganske marginalt. Det er en grov forenkling av en enormt komplisert situasjon som krever all vår oppmerksomhet. Tidligere idag leste jeg et leserinnlegg i lokalavisen som, i tillegg til en rekke andre usakligheter og faktafeil, gikk langt i å antyde at det palestinske opprøret var «direkte støttet for ikke å si styrt av Iran [...].» (Øystein Lie, 03.01.09). For å si det forsiktig er dette en hån mot et ytterst prekær situasjon som har krevd omkring 1 000 - 1 200 menneskeliv de siste seks månedene.

Som Pål Julius Skogholt nevner, så er det paradoksalt at jeg også skal ta til orde for den motstandskampen Hamas er med og kjemper. Hamas er en religiøs gruppe med et avskyelig menneskesyn, og skiller seg skarpt fra de taktiske politiske bevegelsene som PFLP og DLFP. Mitt poeng er allikevel at dette ikke er en kamp Hamas kjemper alene.

Ved forrige valg til den lovgivende forsamlingen oppnådde Hamas 44 %, som forteller oss noe om deres oppslutning blant vanlige palestinere. Min teori er at palestinere flest nå føler de er i en situasjon hvor man stort sett ikke kan få det verre. Det kreves handling, og Hamas tilbyr i så måte en befriende forandring fra det gjennomkorrupte Fatah, med president Mahmoud Abbas i spissen.

Dette er ikke uten bekymring, men underordnet målet om å få slutt på overgrepene fra israelsk side. Den palestinske motstandskampen involverer mange flere grupperinger enn de som kommer frem i mediene, og den israelske bakkeaksjonen som nå settes i gang vil aktivisere alle palestinere; uavhengig av politisk- eller religiøs overbevisning.

Partiet Rødt er så langt jeg kan se det eneste politiske partiet i Norge som konsekvent har tatt til orde for en fordømming av Israels handlinger. Jeg mener personlig at man bør gå enda lenger ved å avkreve betydelig sterkere reaksjoner fra den norske regjeringens side enn hva vi har sett hittil.

Konsekvensene av denne bakkeoffensiven fra israelsk side er allerede katastrofale, og kommer kun til å bli enda verre. Vi har alle et ansvar for å gjøre motstand mot urett; og selv om vi er et lite land, er det ingen unnskyldning for å la være å gjøre vårt.

Det trengs nå økonomiske sanksjoner og reelle konsekvenser for Israel. Norge må ta til orde for beskyttelse av palestinerne — tiden for humanitær hjelp er over. Det må kreves handling fra Norge, selv om vi ikke kan bidra med mye.

Til slutt vil jeg oppfordre de som er i Oslo til å møte opp på en punktdemonstrasjon utenfor Stortinget imorgen kl. 17 i forbindelse med kveldens bakkeangrep mot Palestina.

Det meldes idag om 280 drepte og over 900 skadde etter et israelsk angrep på Gaza-stripen, som en gjengjeldelse av den siste tidens angrep på israelske settlere.

Grenseovergangen til Gaza ble for to dager siden åpnet for humanitær hjelp, noe flere israelske medier tolket som et tegn på et forestående angrep. Dette er nytt, etter at Israel innførte en total blokade av nødvendig drivstoff, forsyninger og nødhjelp 13. november som blant annet førte til at Gazas eneste fungerende kraftverk måtte slås av, og at nødhjelp til 750 000 palestinere ikke kom frem.

Sondre Olsen fra Kristelig Folkeparti har tatt til orde for at et angrep på Hamas er den eneste riktige tingen, og fremhever at Hamas må knuses for å kunne skape ro og orden blant palestinerne. Jeg mener det er viktige karakterforskjeller mellom krigføringen på israelsk og palestinsk side som ikke bare ville gjøre en slik fredsløsning umulig, men også bidra til å forsterke konflikten.

Legger man de faktiske forholdene til grunn, kjemper idag palestinerne for sin rett til å overleve, som står i sterk kontrast til Israels blanding av forsvarskamp og okkupasjonskrig. Metodene som brukes, fra begge sider, er militante og flerfoldige tusen mennesker har måttet bøte med livet så langt. At man i forbindelse med helgens konflikt kan ane en tredje intifada er ikke usannsynlig.

Mens israelittene skjøtter en profesjonelt trenet og uniformert hær med moderne utstyr, sloss palestinerne en geriljakrig og motstandskamp, hvor det å skjule seg fra fienden er det beste våpen. Det ville ikke være mulig for palestinerne å opprettholde en motstandskamp på noen annen måte. Det er også mer utydelige skillelinjer mellom «de uskyldige» og de som aktivt deltar i geriljaføringen. Motstandsarbeid er på ingen måte begrenset til militant aktivitet, og avgrenses heller ikke av tilhørighet til Hamas.

På den annen side er det forståelig at Israel ønsker å beskytte seg mot trusselen Hamas. Men å slå ut Hamas, som rett nok er en stor provokatør, betyr i praksis å slå ut store deler av en befolkning. Hamas har skaffet seg stor tilslutning som et alternativ til det gjennomkorrupte Fatah, med president Mahmoud Abbas i spissen. Det på ingen måte ønskelig at Hamas, med deres fundamental-muslimske program, får politisk makt, men jeg anser det for å være et underordnet problem.

De faktiske resultatene av motstandsarbeidet anført av palestinerne er ganske stakkarslig, og mediene har hittil ikke rapportert om noen tap på israelsk side. Idag kom det frem at Israel henter inn 6 500 reservesoldater, hovedsakelig infanterister og artilleri, noe som tyder på et forestående israelsk bakkeangrep. Dette kan endre dødstallene noe, men stener hjelper som regel ikke mot maskingevær. Dette kan minne om den stakkarslige andreklassingen som til stadighet får fortennene sine slått ut av bølla fra syvende, men som aldri får tatt igjen. I denne sammenheng har det lite å si hvem som startet konflikten, eller hvem det var som sparket først.

For å parafrasere Jackson blir det hele ganske absurd når de voksne kommer for å skjenne på andreklassingen som ligger nede i sølepytten og gulper neseblod: «Hva gjorde du mot Israel, lille venn? Var du truende?»

I forbindelse med motstandskamp vil det være naturlig å trekke frem den nylige, norske debatten om motstand startet av Erling Fossen i Aftenposten for et par uker siden, hvor han blant annet hevder den nye Max Manus-filmen, som portretterer Manus, Sønsteby og Oslo-gjengen under deres aksjoner mot tyskerne under 2. verdenskrig, glorifiserer motstandskampen. Han viser til eksempler hvor motstandskamp har ført til grusomme represalier og gjengjeldelsesaksjoner, og konkluderer med å sette et likhetstegn mellom motstandskamp og dårlig kamp.

Rett nok var den norske motstandskampen av begrenset internasjonal betydning, men alternativet var så meget verre. Den norske motstandskampen mot de tyske okkupasjonsmaktene var på ingen måte noen mer berettiget kamp enn den palestinerne kjemper idag. Dersom de praktiske konsekvenser er at den forbedrer situasjonen med 1 %, er det en kamp verdt å kjempe.

Viktigere var det allikevel at den legitimerte motstandskamp før og nå. Alle har et ansvar for å gjøre motstand mot urett. Dette ansvaret hviler like tungt på begge parter.

Israel, som har okkupert store delar av Palestina sidan 1967 planlegg nye busettingar på palestinsk jord. Båe Gordon Brown og Barack Obama har vori i Israel nyleg, men korkje påpeikte denne store uretten for isralittane.

7. juli i år vart den 27 år gamle palestinske demonstranten Ashraf Abu Rahma mishandla og drepen av isrealske soldatar. Rahma fekk bind for auga, og blei lagt i handjern før han blei slått og skutt på kloss hold. Ugjerninga blei gjort av ei 14 år gamal jente i Rahmas familie.

The Independent rapporterer at Israel har arrestert 24 Hamas-aktivistar. Fleire av dei skal ifølgje avisa vere politikarar og intellektuelle istaden for militante aktivistar.

Blant dei arresterte var Ahmed al-Hajj Ali, eit medlem av det palestinske parlamentet. Det gjer at Israel no tilsamen har arrestert 46 parlamentsmedlemmer frå Palestina.

(Oppdatert 22.12.07 14:47 CET.)