Reidar Storaas har skrevet en ny biografi om den norske komponisten Geirr Tveitt som gir et etterlengtet maleri av komponistens personlighet, og tankene som sto sentralt i hans folkloristiske prosjekt.

Biografien1 som er utgitt av Samlaget er en sterkt revidert og omarbeidet utgave av biografien til samme forfatter fra 19902. Den er kommet ut i forbindelse med 100-årsjubiléet for Olav H. Hauge og Geirr Tveitt i år, og er et viktig bidrag til musikklitteraturen om én av Norges fremste toneskalder.

Geirr Tveitt (1908–1981) vokste opp på Strømsgodset utenfor Drammen, men dyrket i hele sitt liv kulturen og folkelivet i Hordaland, hvor han hadde sine aner. Gjennom en rekke sommeropphold på ættegården Tveit i Kvam herad ble han betatt av folkeeventyr og gamle folkeviser fortalt av de gamle i bygda. Storaas skildrer store deler av Tveitts liv med innlevelse og med en overraskende detaljdybde.

Hovedpersonen er en sterkt konfliktfyllt og mangesidig person. På den ene siden konservativt utdannet i den romantisk-tyngede konservatoriebyen Leipzig, på den andre siden lidenskapelig opptatt av franske kulturstrømninger og åndsliv. Han forfattet sin egen tonalitetsteori3, var en av de best skolerte norske komponistene i sin samtid, dro på turné til Sahara-ørkenen, ble fengslet for mordet på den franske presidenten, samlet norske folketoner, og var brennende opptatt av spørsmålet om den norske tonefølelsen.

Jeg har skrevet en anmeldelse av boken.

Eg har alltid førestelt meg at kunst laga idag er ein måte å vere med i ordskiftet i samfunnet på. Men mi førestilling har aldri vore, at den ulikt alt anna i samfunnet, er unnteki frå kritikk. I dag høyrte eg på Musikkmanesjen på NRK Alltid Klassisk kor komponisten Egil Hovland blei intervjua av journalisten Arild Hansson.

Egil Hovland har tidlegare stilt på Abort-motstandernes Liste i Østfold, ei galen abortmotstandard-sekt leia av fanatikarane Børre Knudsen og Ludvig Nessa, og forklarte i programmet at han hadde tilegna eit verk for solo bratsj og orkester til «alle ufødte barn». «- Jaha,» sa Hanssos litt tvilande, men fortsatte snøgt vidare. «- Dette ble mitt bidrag i abortkampen,» svarte Hovland.

Eg synst det er feigt å ikkje spørje kvifor. Det er sjølvsagt feil å meine at abort er ei synd. Men er Hovlands meiningar unnteki frå kritikk fordi han er kunstnar – eller komponist?

Om dette var Hovlands tilskot til abortkampen synst eg det er verdt å kritisere. Det er rett å spørje kva som er hans logiske argument for å gå mot abort, og det er rett å vere usamd med han. Han tek feil, og det er feigt av Hansson å ikkje sette søkjelys på kvifor.