– Krev beskyttelse, tiden for humanitær hjelp er forbi.

Foto: Gudmund Dalsbø (Rødt Grünerløkka)

Siden sist jeg skrev om julemassakren på Gaza har situasjonen på Gaza-stripen blitt kraftig tilspisset. For ikke mange timene siden fikk vi vite at Israel har satt igang en omfattende bakkeoperasjon på Gaza. Ifølge Dagbladet står 10 000 soldater klare til invasjon.

Gaza, som er et område på størrelse med Hamar kommune, har en befolkning på over halvannen million mennesker, hvorav halvparten er barn- og ungdom. Det er disse som møter de dystre konsekvensene av Ehud Baraks og Israels «handling under tvang», som Mihoe kaller det.

Israel har allerede innført en økonomisk blokade av Gaza-stripen. Konsekvensene av dette er en utarming av palestinske levevilkår, noe som vil føre til store økonomiske tap på lang sikt, og økte vanskeligheter med oppbygging av stabile levevilkår. Israels uttalte mål er å «rykke Hamas opp ved roten», og mange, deriblant EU og USA kaller dette for en nødvendig forsvarskrig. Det er sivilbefolkningen som rammes hardest, og det er i så fall en dårlig strategi dersom Israels mål utelukkende er å utrydde Hamas.

Beskyldningene om terrorisme hagler fra alle kanter, og ordet mister raskt sin mening. Palestinerne sier israelittene er terrorister etter å ha okkupert stadig større deler av palestinsk jord, satt opp en folkerettsstridig mur som sperrer dem inne, for så å blokkere alle muligheter for handel med omverdenen, hindre akademikere fra å besøke universiteter i utlandet, holde all nødhjelp ute siden 13. november, fly lavt over boligområder som gjør det umulig å sove, sende porno på alle TV-kanaler hele døgnet, sensurere og sende kritikere av Israel i eksil, slippe bomber som ligner på leketøy, &c.

Israelittene, sammen med EU, USA og ganske mange reaksjonære personer, hevder på sin side at Hamas også er terrorister ved skyte hundretalls av raketter inn mot israelske settlere, sprenge et par busser, og generelt sett være ganske hissige.

I virkeligheten er skillet mellom «terrorist» og «good guy» ganske marginalt. Det er en grov forenkling av en enormt komplisert situasjon som krever all vår oppmerksomhet. Tidligere idag leste jeg et leserinnlegg i lokalavisen som, i tillegg til en rekke andre usakligheter og faktafeil, gikk langt i å antyde at det palestinske opprøret var «direkte støttet for ikke å si styrt av Iran [...].» (Øystein Lie, 03.01.09). For å si det forsiktig er dette en hån mot et ytterst prekær situasjon som har krevd omkring 1 000 - 1 200 menneskeliv de siste seks månedene.

Som Pål Julius Skogholt nevner, så er det paradoksalt at jeg også skal ta til orde for den motstandskampen Hamas er med og kjemper. Hamas er en religiøs gruppe med et avskyelig menneskesyn, og skiller seg skarpt fra de taktiske politiske bevegelsene som PFLP og DLFP. Mitt poeng er allikevel at dette ikke er en kamp Hamas kjemper alene.

Ved forrige valg til den lovgivende forsamlingen oppnådde Hamas 44 %, som forteller oss noe om deres oppslutning blant vanlige palestinere. Min teori er at palestinere flest nå føler de er i en situasjon hvor man stort sett ikke kan få det verre. Det kreves handling, og Hamas tilbyr i så måte en befriende forandring fra det gjennomkorrupte Fatah, med president Mahmoud Abbas i spissen.

Dette er ikke uten bekymring, men underordnet målet om å få slutt på overgrepene fra israelsk side. Den palestinske motstandskampen involverer mange flere grupperinger enn de som kommer frem i mediene, og den israelske bakkeaksjonen som nå settes i gang vil aktivisere alle palestinere; uavhengig av politisk- eller religiøs overbevisning.

Partiet Rødt er så langt jeg kan se det eneste politiske partiet i Norge som konsekvent har tatt til orde for en fordømming av Israels handlinger. Jeg mener personlig at man bør gå enda lenger ved å avkreve betydelig sterkere reaksjoner fra den norske regjeringens side enn hva vi har sett hittil.

Konsekvensene av denne bakkeoffensiven fra israelsk side er allerede katastrofale, og kommer kun til å bli enda verre. Vi har alle et ansvar for å gjøre motstand mot urett; og selv om vi er et lite land, er det ingen unnskyldning for å la være å gjøre vårt.

Det trengs nå økonomiske sanksjoner og reelle konsekvenser for Israel. Norge må ta til orde for beskyttelse av palestinerne — tiden for humanitær hjelp er over. Det må kreves handling fra Norge, selv om vi ikke kan bidra med mye.

Til slutt vil jeg oppfordre de som er i Oslo til å møte opp på en punktdemonstrasjon utenfor Stortinget imorgen kl. 17 i forbindelse med kveldens bakkeangrep mot Palestina.

Forskarar ved Harvard hev stipulert at so mange som 300 000 menneskje kan ha døydd som ei direkte følgje av at den tidlegare presidenten i Sør Afrika, Thabo Mbeki, blei villeia til å tru at aids kom frå dårleg ernæring og fattigdom. For meg verkar det som det tidlegare regimet i Sør Afrika lukka auga for det som skjedde, medvitne um at det ville få katastrofale følgjer. Dette kan umogleg berre vere inkompetanse?

Ida Habbestad hev intervjua Reidar Storaas, forfattaren av den nye Tveitt-biografien Mellom triumf og tragedie (som eg hev skrivi um tidlegare) på Ballade. Der stiller ho blant anna spørsmål om korleis ein skal lesa boka, spesielt i forhold te antisemittiske ytringar og nasjonalsosialistiske tedriv frå Tveitt i ungdomsåra (som utgjer ein stor del av boka).

Eg synst ikkje dette er den mest interessante sida å diskutere med Tveitt, men det er riktig som Storaas seier at so lengje dette blir teke upp um att og um att, skapar det eit skeivt totalbilete av Tveitt som ein sentral norsk komponist. Noko av den same underlege trongen te å berre framheve éit kapittel av eit svært mangefasettert liv gjennomsyrar òg diskursen omkring Christian Sinding; om kor vidt han i sine siste år friviljug melde seg inn i Nasjonal Samling eller ei.

Skal ein skilja mellom person og kunst? Er kunsten noko allmennbate som transcenderer politikken? Eller er det slektskap mellom dei to, og at det hev noko å seie um kunstnaren meinte spesifikke ting? Dette er mykje debatterte spørsmål. Reint konkret kan sjølvsagt ikkje musikk seie noko som helst, og ein tone hev ikkje meir eller mindre verdi um han syngjast av ei klassisk utdanna operasangerinne eller ein sjølvlærd vokalist i eit rockeband. Ein tone, eller dei grunnleggjande elementa i musikken (harmoni, klang, skalaer, osb.), eig heller ikkje politiske fargar då desse er byggjesteinane, akkurat som betongen brukt i bygginga av den israelske apartheidmuren ikkje er skuldig i overgrepa mot palestinarane. Dei er verktya vi brukar for å skapa noko materielt (i utvida forstand).

Det som skapast samstundes med musikken er assosiasjonar, og det er desse som lader musikken med meining. Eg trur det finst svært mange gradar og svært mange variasjonar av meining. Alt ifrå dei funksjonsharmoniske prinsippa i barokken og framføringspraksis, te meir direkte agitasjon for eit spesielt politisk eller moralsk standpunkt. Og i tillegg hev vi også den programmatiske musikken, som kan ha båe tekst, bilete, musikkvideoar og andre effektar som forsterkar meininga bak musikken. Det er mogleg ein bør skilje mellom assosiasjonar som er ibuande i musikken, som altså er eit resultat av nedarva musikkestetiske tradisjonar og haldningar, og assosiasjonar som komponistane prøver å la musikken vere ein eksponent for.

Eg uppfattar Tveitts mogne musikalske prosjekt for å vere eit folkloristisk prosjekt, ikkje nasjonalistisk. Det var eit utprega romantisk prosjekt der han skulle «oppdage det norske, musikalske folkelynnet». På byrjinga av 1900-talet vart det ei glødande interesse i norsk musikkliv for å finna tebake te det som var ekte og autentisk norsk. Denne «norskdomen» fekk forskjellege utfall. Medan nokre komponistar følgde ei vidareført nasjonalistisk linje frå 1800-talet (Grieg, Svendsen, Halvorsen, osb.), vart det for andre eit brot med tidlegare tysk-/austårleg-inspirert romantikk, og eit forsøk på nære seg norsk folkekultur med nye verkty og eit moderne tonespråk.

I høve til Tveitts musikk meiner eg det ikkje har så mykje å seie kva hans personlege meining eller bodskap var. Om han brukte inspirasjon frå gamle tider og dikta vidare på dei, eller om han lagde nytt stoff for å bringe oss tebake til den gamle tida hev det lite å seie for kvaliteten i det reint musikalske. Det gamle norrøne sogematerialet er ei rik inspirasjonskjelde, og kan i utvida forstand reknast for òg å ha universelle kvalitetar, likt mykje anna folkekultur elles i verda.

Éit interessante døme i samband med dette er komponisten Egil Hovland. Han stilte mellom anna te val på Abortmotstandernes liste ved sist kommuneval i Fredrikstad. Dei fleste i Noreg meiner at retten te abort burde vere ein sjølvskriven rett for kvinner, og at dei åleine skal ha kontrollen over sin eigen kropp. Soleis er dei fleste òg einige um at abortmotstandarane representerer eit forkasteleg kvinnesyn som ikkje høyrer heime nokon plass. Eit spørsmål eg synst er interessant i forhold te Hovland (og Tveitt) er um det vil vere riktig å markere avstand frå hans politiske standpunkt ved å boikotte framføringar av musikken hans. Det ville sjølvsagt vore absurd å seie at Hovlands musikk skapar assosiasjonar, eller agiterer, for abortmotstand, men ville ein slik reaksjon ha noko føre seg?

Båe Tveitt og Hovland (og Wagner, for den saks skuld) hev blitt sterkt kritisert for reaksjonære haldningar i si samtid. Eg trur at ein boikott av Hovlands musikk i dag ville hatt ein konstruktiv konsekvens ved å setje fokus på mellom anna kvinnerettar og retten til fri abort. Eg synst i utgangspunktet at kunstnarar ikkje er verna for kritikk, men spørsmålet står um også musikken kan brukast som ein kanal for kritikk. Musikk og tillagt meining (politikk) er to ulike ting. Likevel kan den eine ha påverknad på hin andre. Eg synst det er eit spanande mytisk og gløymd landskap båe komponistane tek oss med inn i, men eg ser på det som underordna den praksisen dei utøver, som representerer eit menneskesyn eg ikkje kan seie meg einig i.

Burmesiske munkar vil no gå til væpna kamp mot diktaturregimet i landet viss dei får våpen og opplæring. Enn så lengje det er ein kamp primært ført av det burmesiske folket, ser eg ikkje noko galt i å støtte deira krav om demokrati.

Situasjonen er no så ille at nærast alt vil vere til det betre.

Noe som til stadighet overrasker meg er en generell tendens til å distansere seg fra å være politisk interessert. Ofte overlater man de større spørsmålene til de som kan dem, eller i det minste de som i størst mulig grad representerer ens eget syn best, nemlig politikere. Dette er kjennetegnet ved et representativt demokrati. Spørsmålet jeg ønsker å stille er i hvilken grad de faktisk representerer den jevne arbeider?

Det vil si, det kan godt hende man er interessert i politikk, det tror jeg de fleste er, men at man vegrer seg for å diskutere og gå inn på emner hvor partier har sterke synspunkter. Når man bringer inn et parti i en diskusjon blir man med én gang knyttet opp mot en rekke fordommer. De av oss som har sittet i debatt under en skolevalgkamp vet forhåpentligvis hva jeg snakker om: Debatten er ikke-eksisterende, og det hele kan ligne en blanding av en farse og kvalmende oppgulp fra en rekke unge, pent kledde menn (de er stort sett menn). Dersom jeg kan driste meg til å kalle disse debatter, diskuterer man ikke sak, men parti – eller i de mer ekstreme tilfellene – person.

Søndag 20. juni hadde lokalavisen Fredriksstad Blad et oppslag om kommunepolitikere med topplønn som var ganske interessant. «Men politikk er ikke bare gøy,» skriver Anne-Lene Frølandshagen og siterer Frp-veteranen Stig T. Nordberg: «- Det er plikter og mange kjedelig[e] møter, og mange A4-ark, men man lærer seg til å sortere etter hvert.» Ifølge Fredriksstad Blad har Frp-eren en samlet årsinntekt fra politiske arbeid på 689 949 kroner i året, fordelt på medlemskap i bystyret, leder i administrasjonsutvalget, forliksrådet, forhandlingsutvalget, fylkets kontrollutvalg og som medlem i fylkestinget.

I fleng kan jeg nevne noen andre politikere med topplønn: Eva Kristin Andersen (Frp): 756 000; Jon-Ivar Nygård (Ap): 561 936; Bjørnar Laabak (Frp): 561 936; Per Lebesby (KrF): 469 160; Anita Vik (Frp): 438 384; Ingrid Willoch (H): 366 224; Peter Kuran (H): 327 160; Arvid Vestvik (Frp): 278 872.

I Fredrikstad er en gjennomsnittlig bruttoinntekt 269 500 kr (334 200 for menn, og 209 600 for kvinner). Det vil med andre ord si at bruttolønnen til den jevne arbeidstaker i Fredrikstad er lavere enn hva en rekke kommune- og fylkestingspolitikere har utelukkende i godtgjørelse på ett år. I tillegg til godtgjørelsen kommer vanlig lønnsarbeid for de fleste av dem. Dersom man legger de økonomiske forskjellene til grunn, og forutsetter at dette ikke utelukkende er et fenomen i Fredrikstad, er det klart at politikerne utgjør en overklasse i Norge.

Mot slutten av intervjuet svarer Frp-eren og bystyrerepresentant i Fredrikstad Stig T. Nordberg på spørsmålet om hvordan det føles å være Frp-politiker som er for å kutte ned på offentlige utgifter, men samtidig lever av skattebetalernes midler: «- Det føles slik at jeg har en kontrakt med det offentlige om å utføre et stykke arbeid som skal komme skattebetalerne til gode.»

Man skal ikke se bort ifra at dette kan være noe av grunnen til at mange ønsker å distansere seg fra rollen som politiker. Det jeg etterlyser er et lokalpolitisk system som ikke legger opp til at man skal kunne drive politikk på heltid eller kunne ha godtgjørelser som er over gjennomsnittlig industriarbeiderlønn. Jeg mener at å delta i det vanlige samfunnslivet er en forutsetning for å drive med politikk eller sitte i et representativt utvalg.

Det vert for tida diskutert i NATO om ein skal etablere eit USA-eigd rakettskjold i Europa. I førebuinga til dette deltek utanriksminister Jonas Gahr Støre på eit uformelt utanriksmøte i NATO, berre veker før NATO-toppmøtet i Bucuresti i april.

Støre seier i eit intervju med Klassekampens Anders Horn at han kjem til å argumentere mot skjoldet når han møter sine kolleger. Ifølgje Klassekampen «gjev han [samstundes] klår melding om at eit norsk veto eller ein norsk fotnote ikkje er blant verktya han kan eller vil bruke i rakettskjoldsaka».

Støre snakkar vidare i intervjuet om NATO-alliansens einheit, sidan nokre land vil falle utafor rakettskjoldets område, og seier blant anna at «- Eg har ei strategi å posisjonere Noreg slik at vi står imdt i den debatten, at vi blir høyrt, og at vi er i stand til å påverke utfallet på denne og andre saker«. Han fortsett i same stil: «- Det er kvaliteten på argumenta og evna til å få andre til å vise forståing for dei som sikrar Noregs gjennomslag».

Eg må difor spørje sjølv to spørsmål. Framstår ein som meir reflektert berre ein gjer inntrykk av å vere rådvill og tvilrådig i ein slik debatt? Og kva har kvaliteten på argumenta å seie om eit rakettskjold blir vedtatt?

Desse er sjølvsagt retoriske spørsmål. For eg reagerer på dette her. For det fyrste ynskjer han å framstå, i debatt med dei andre NATO-landa, som ein med stor innsikt og samarbeidsvilje. Sjølvsagt er det ikkje noko galen med desse tinga.

Men no er saka slik at ifølgje Soria Moria-erklæringa, som han og hans regjering skal føyre politikk etter uthevar at Noreg skal motarbeidde eit slikt rakettskjold. Ikkje berre medverkar det til å byggje opp høgare murar mellom Europa, Afrika, Midt-Austen og østblokk-landa, men einkvar person med noko sjølvinnsikt burde forstå at opprusting ikkje er den rette vegen å gå.

Kvaliteten må argumenta må gjerne vere gode, dét har eg ingenting mot. Men det har ingenting å seie om eit rakettskjold faktisk blir vedtatt. Nettopp difor må vi vere klåre til å ta ut veto.