– Krev beskyttelse, tiden for humanitær hjelp er forbi.

Foto: Gudmund Dalsbø (Rødt Grünerløkka)

Siden sist jeg skrev om julemassakren på Gaza har situasjonen på Gaza-stripen blitt kraftig tilspisset. For ikke mange timene siden fikk vi vite at Israel har satt igang en omfattende bakkeoperasjon på Gaza. Ifølge Dagbladet står 10 000 soldater klare til invasjon.

Gaza, som er et område på størrelse med Hamar kommune, har en befolkning på over halvannen million mennesker, hvorav halvparten er barn- og ungdom. Det er disse som møter de dystre konsekvensene av Ehud Baraks og Israels «handling under tvang», som Mihoe kaller det.

Israel har allerede innført en økonomisk blokade av Gaza-stripen. Konsekvensene av dette er en utarming av palestinske levevilkår, noe som vil føre til store økonomiske tap på lang sikt, og økte vanskeligheter med oppbygging av stabile levevilkår. Israels uttalte mål er å «rykke Hamas opp ved roten», og mange, deriblant EU og USA kaller dette for en nødvendig forsvarskrig. Det er sivilbefolkningen som rammes hardest, og det er i så fall en dårlig strategi dersom Israels mål utelukkende er å utrydde Hamas.

Beskyldningene om terrorisme hagler fra alle kanter, og ordet mister raskt sin mening. Palestinerne sier israelittene er terrorister etter å ha okkupert stadig større deler av palestinsk jord, satt opp en folkerettsstridig mur som sperrer dem inne, for så å blokkere alle muligheter for handel med omverdenen, hindre akademikere fra å besøke universiteter i utlandet, holde all nødhjelp ute siden 13. november, fly lavt over boligområder som gjør det umulig å sove, sende porno på alle TV-kanaler hele døgnet, sensurere og sende kritikere av Israel i eksil, slippe bomber som ligner på leketøy, &c.

Israelittene, sammen med EU, USA og ganske mange reaksjonære personer, hevder på sin side at Hamas også er terrorister ved skyte hundretalls av raketter inn mot israelske settlere, sprenge et par busser, og generelt sett være ganske hissige.

I virkeligheten er skillet mellom «terrorist» og «good guy» ganske marginalt. Det er en grov forenkling av en enormt komplisert situasjon som krever all vår oppmerksomhet. Tidligere idag leste jeg et leserinnlegg i lokalavisen som, i tillegg til en rekke andre usakligheter og faktafeil, gikk langt i å antyde at det palestinske opprøret var «direkte støttet for ikke å si styrt av Iran [...].» (Øystein Lie, 03.01.09). For å si det forsiktig er dette en hån mot et ytterst prekær situasjon som har krevd omkring 1 000 - 1 200 menneskeliv de siste seks månedene.

Som Pål Julius Skogholt nevner, så er det paradoksalt at jeg også skal ta til orde for den motstandskampen Hamas er med og kjemper. Hamas er en religiøs gruppe med et avskyelig menneskesyn, og skiller seg skarpt fra de taktiske politiske bevegelsene som PFLP og DLFP. Mitt poeng er allikevel at dette ikke er en kamp Hamas kjemper alene.

Ved forrige valg til den lovgivende forsamlingen oppnådde Hamas 44 %, som forteller oss noe om deres oppslutning blant vanlige palestinere. Min teori er at palestinere flest nå føler de er i en situasjon hvor man stort sett ikke kan få det verre. Det kreves handling, og Hamas tilbyr i så måte en befriende forandring fra det gjennomkorrupte Fatah, med president Mahmoud Abbas i spissen.

Dette er ikke uten bekymring, men underordnet målet om å få slutt på overgrepene fra israelsk side. Den palestinske motstandskampen involverer mange flere grupperinger enn de som kommer frem i mediene, og den israelske bakkeaksjonen som nå settes i gang vil aktivisere alle palestinere; uavhengig av politisk- eller religiøs overbevisning.

Partiet Rødt er så langt jeg kan se det eneste politiske partiet i Norge som konsekvent har tatt til orde for en fordømming av Israels handlinger. Jeg mener personlig at man bør gå enda lenger ved å avkreve betydelig sterkere reaksjoner fra den norske regjeringens side enn hva vi har sett hittil.

Konsekvensene av denne bakkeoffensiven fra israelsk side er allerede katastrofale, og kommer kun til å bli enda verre. Vi har alle et ansvar for å gjøre motstand mot urett; og selv om vi er et lite land, er det ingen unnskyldning for å la være å gjøre vårt.

Det trengs nå økonomiske sanksjoner og reelle konsekvenser for Israel. Norge må ta til orde for beskyttelse av palestinerne — tiden for humanitær hjelp er over. Det må kreves handling fra Norge, selv om vi ikke kan bidra med mye.

Til slutt vil jeg oppfordre de som er i Oslo til å møte opp på en punktdemonstrasjon utenfor Stortinget imorgen kl. 17 i forbindelse med kveldens bakkeangrep mot Palestina.

Prest i New Hampshire, USA, vert råda til å trekkje seg frå kyrkja av erkebiskop Dr Daniel Deng fordi han er homo. Månge biskopar i Sudan har òg skrivi under på eit fråsegn om at homo-prestar og homo-ekteskap skadar kyrkja.

Det vert for tida diskutert i NATO om ein skal etablere eit USA-eigd rakettskjold i Europa. I førebuinga til dette deltek utanriksminister Jonas Gahr Støre på eit uformelt utanriksmøte i NATO, berre veker før NATO-toppmøtet i Bucuresti i april.

Støre seier i eit intervju med Klassekampens Anders Horn at han kjem til å argumentere mot skjoldet når han møter sine kolleger. Ifølgje Klassekampen «gjev han [samstundes] klår melding om at eit norsk veto eller ein norsk fotnote ikkje er blant verktya han kan eller vil bruke i rakettskjoldsaka».

Støre snakkar vidare i intervjuet om NATO-alliansens einheit, sidan nokre land vil falle utafor rakettskjoldets område, og seier blant anna at «- Eg har ei strategi å posisjonere Noreg slik at vi står imdt i den debatten, at vi blir høyrt, og at vi er i stand til å påverke utfallet på denne og andre saker«. Han fortsett i same stil: «- Det er kvaliteten på argumenta og evna til å få andre til å vise forståing for dei som sikrar Noregs gjennomslag».

Eg må difor spørje sjølv to spørsmål. Framstår ein som meir reflektert berre ein gjer inntrykk av å vere rådvill og tvilrådig i ein slik debatt? Og kva har kvaliteten på argumenta å seie om eit rakettskjold blir vedtatt?

Desse er sjølvsagt retoriske spørsmål. For eg reagerer på dette her. For det fyrste ynskjer han å framstå, i debatt med dei andre NATO-landa, som ein med stor innsikt og samarbeidsvilje. Sjølvsagt er det ikkje noko galen med desse tinga.

Men no er saka slik at ifølgje Soria Moria-erklæringa, som han og hans regjering skal føyre politikk etter uthevar at Noreg skal motarbeidde eit slikt rakettskjold. Ikkje berre medverkar det til å byggje opp høgare murar mellom Europa, Afrika, Midt-Austen og østblokk-landa, men einkvar person med noko sjølvinnsikt burde forstå at opprusting ikkje er den rette vegen å gå.

Kvaliteten må argumenta må gjerne vere gode, dét har eg ingenting mot. Men det har ingenting å seie om eit rakettskjold faktisk blir vedtatt. Nettopp difor må vi vere klåre til å ta ut veto.

Mansoon Media, eit programvareselskap i USA, har nyleg blitt saksøkt for brudd på GNU GPL-lisensen. Dette er fyrste gong eit selskap har blitt saksøkt i USA for brudd på lisensen, og sjølv om GPL har vist seg å vere ein rettsleg binnande avtale i andre land, vil det bli spanande og sjå kva syn amerikanske dommarar vil ha på saka.

I alle høve blir det ein viktig symbolsk kamp for GPL, og dommen kan òg vere prinsippsetjande for andre liknande sakar.

Ein ny lov som vart vedteken i den amerikanske kongressen laurdag kveld sikrar den amerikanske etterretningstenesten, NSA, juridisk rett til å overvake kommunikasjon mellom amerikanarar og utlendingar som er mistenkt for å ha samband med terroristar.

Det er ikkje noko nytt at NSA driv med uloveleg overvaking. Det er derimot skremmande at deira framgangsmåtar no er vedtekne ved lov. Ifølgje loven kan overvakinga skje utan rettsleg godkjenning.

Loven som er vedteken er heller ikkje godkjent av høgsterett.

The Independent skreiv i dag at sju barn blei drept etter eit luftangrep på ein skule i Afghanistan: «Store kampar har drept meir enn 100 menneskje i sørlige Afghanistan dei siste tre dagane. Talspersonar avslørte at sju barn hadde døydd i eit angrep når deira religiøse skule vart bomba av den USA-leia koalisjonen.»

Det norske Utenriksdepartementet fortsett å hevde at Afghanistan, og Kabul, er trygt nok for at dei afghanske asylsøkjerane, som no har gått pilegrimsruta frå Trondheim til Oslo, kan bli sendt heim.

Dette er ikkje berre uforsvarleg norsk innvandringspolitikk, men òg høgt moralskt suspekt av den norske regjeringa. Du kan skrive under på oppropet og møte opp på konserten deira i kveld eller i morgon.